Jeg heter Andrea og er en 24 år gammel fransk sykepleier som flyttet til Paris for et drøyt år siden. Jeg beskriver meg selv som en evig oppdagelsesreisende, en matelsker og en kunstelsker, så derfor ønsker jeg at de sidene av meg skal åpenbart vises i skrivingen min. Jeg er også det samfunnet vårt i dag kaller en plus-size kvinne.

Jeg føler at det er på tide at kvinner fra alle land, med alle former, alle tankesett og alle stadier av livet sitt omfavner sin indre styrke.

Gjennom dette innlegget vil jeg diskutere hvordan jeg klarte å finne meg selv på dette stadiet av livet, og hvordan jeg fortsetter å leve et enestående, eventyrlystig liv.

Jeg ble født i Sør-Frankrike i en mellomstor by, og for nesten to år siden flyttet jeg til Paris for å la meg selv oppdage et nytt kapittel i livet. Som barn og tenåring ble jeg alltid sett på som det veldig glade, ekstroverte, ganske sta medlemmet av vennegruppene mine og i familien min. Jeg smilte alltid, prøvde å være til stede for andre, og noen ganger glemte jeg meg selv. Jeg kjenner meg fortsatt igjen da jeg ble beskrevet som barn og tenåring, men jeg fant flere komplekser ved meg selv gjennom årene.

Jeg tror at jeg fant visse aspekter ved personligheten min og evnene mine takket være motgangen og utfordringene livet utsatte meg for. Noen utfordringer var tøffe, og jeg visste ikke om jeg kunne komme sterkere tilbake fra det. Men det gjorde jeg, og det er jeg utrolig stolt over. Og jeg tror at jeg er stolt fordi jeg har hjulpet andre med å komme gjennom lignende utfordringer.

LES: Slik styrker du din selvtillit og personlige utvikling

Gleden ved å hjelpe andre

Jeg var rundt 19 år da jeg begynte på sykepleierstudiet. Her fant jeg ut hvor følsom og omtenksom jeg var, og fortsatt er. Jeg er alltid mer nervøs for mine venners eller familiemedlemmers problemer enn mine egne. Jeg tar alltid ting veldig til meg når det gjelder andre. Jeg gir meg ikke så lett når jeg ønsker å hjelpe eller støtte en person i min private vennekrets – og også i mitt profesjonelle liv. Den eneste forskjellen er at når det gjelder pasientene mine, involverer jeg ikke for mye av følelsene mine. På den måten kan jeg hjelpe dem med nøytralitet og rettferdighet. Denne sinnstilstanden lar meg jobbe fredelig, og det gjør at jeg ikke tar med meg problemer som oppstår på jobben hjem.

Å gjøre andre glade, føle meg stolt og fryktløs gir meg virkelig en grenseløs glede. Jeg tror at det å se det lille håpet gnistre i andres øyne er min sanne motivasjon til å alltid være glad. Mesteparten av tiden føler jeg meg mer komfortabel med åpensinnede mennesker, fordi jeg beskriver meg selv som det samme.

Å finne felles interesser med mennesker kan noen ganger være vanskelig, men med jobben min som psykiatrisk sykepleier ser jeg på meg selv som en ekte kameleon, tilpasningsdyktig i enhver situasjon. Jeg må innrømme at jeg alltid har likt og har til og med den automatiske tankegangen ved å prøve å forstå andres tenkemåte, mentale ideer og hvordan de utviklet disse evnene, og spesielt i sammenheng med psykiske lidelser. Så det å jobbe i psykiatrien så alltid ut til å passe perfekt for meg da jeg ble uteksaminert som sykepleier.

En evig oppdagelsesreisende

Jeg beskriver meg selv som en evig oppdagelsesreisende, en mat- og kunstelsker. Jeg elsker å reise for å oppdage nye kulturer og søke etter likheter i ulike livssyn. Reising er for meg rensende for sjelen fordi de lar meg oppdage en ny fasett av personligheten min og grensene mine. Jeg har allerede reist rundt i ni land i Europa, tre byer i USA, noen karibiske øyer, og jeg planlegger allerede fremtidige reiser til afrikanske land som Senegal og Tanzania.

Lev livet til det fulle - gjennom mat, kunst og mote

La oss være ærlig: noen ganger føler jeg at jeg lever for å spise og ikke det motsatte. Jeg elsker å oppdage nye ting når det kommer til mat. Italiensk, japansk, beninsk, karibisk, libanesisk eller til og med multikulturell miks av mat ser alltid utrolig godt ut! Mangfoldet i samfunnet vårt gir oss muligheten til å finne noe nytt og velsmakende å oppdage hele tiden. Siden jeg flyttet til Paris, har jeg laget en (uendelig!) lang liste over restauranter som jeg kunne tenke meg å besøke, og hver uke nevner en ny person en ny restaurant. Ett liv vil aldri være langt nok til å gå gjennom hele listen, og det er det jeg liker så godt med den.

Kan vi ta et øyeblikk og snakke om hvordan kunst kan få deg til å oppnå et ekte fredelig og henrivende øyeblikk? For meg er kunst et uttrykk for komplekse følelser, hvor hver enkelt av oss kan kjenne seg igjen på grunn av våre subjektive oppfatninger. Kunst har alltid vært en spesiell del av livet mitt: tegning, maling, skulpturer, se filmer, gå på kunstgallerier, og det å høre på musikk i absolutt alle situasjoner av livet mitt. Jeg sa allerede i mitt forrige innlegg hvordan det å komme tilbake til tegning hjalp meg med å sette alle tankene og følelsene mine på papir eller på lerret.

Når det kommer til musikk, vil jeg si at det er en sentral del i livet mitt. Jeg hører faktisk på musikk i alle øyeblikk av dagen og for hvert steg i livet mitt: om morgenen, noen ganger i en kort pause på jobben, på kvelden, når jeg tegner, når jeg skriver innlegg, når jeg studerer, når jeg kjører bil, når jeg føler meg bra, når jeg føler meg engstelig og selvfølgelig; jo høyere jo bedre! Jeg liker mange forskjellige sjangere og stiler. Spillelistene mine kan inneholde alt fra klassisk musikk, typisk karibisk musikk som «Kompa» (google det!), soulmusikk, reggae, elektro og selvfølgelig afromusikk (kanskje min favoritt når jeg tenker meg om). Det vanskeligste for meg er å velge riktig musikk etter humøret mitt, og om jeg ikke kan synge høyt og danse vilt til det.

En annen ting jeg virkelig setter pris på er mote. Jeg uttrykker meg selv gjennom måten jeg kler meg på. Jeg tror at klærne og tilbehøret mitt snakker for meg. Siden jeg var tenåring har jeg alltid tenkt på hvordan jeg ser ut, hva som passer meg og hva som får meg til å føle meg modig og selvsikker. Det tok ganske lang tid å finne noen klær jeg kunne bruke og samtidig føle meg som meg selv, i stedet for å kopiere hvordan jeg trodde folk ville at jeg skulle se ut – fordi jeg er en høy kvinne som bruker klær i plus size.

Jeg føler en stor indre kraft til å ha på meg det som ikke forventes av meg eller min figur. Så ja, jeg liker å shoppe (kanskje for) ofte. Jeg lytter alltid til ønskene mine og humøret mitt når jeg velger klærne mine (så jeg har åpenbart massevis av dem).

Kraften til å skille seg ut

Det siste jeg vil diskutere er hvordan det å være og føle seg annerledes kan resultere i stor styrke. Som å alltid bli sett på som den med annerledes høyde eller vekt som barn kan være ganske traumatiserende når du først tenker på det. Men med tid, erfaringer og mot kan du finne en sann styrke til å være, og føle deg, annerledes. Det var det som skjedde med meg – jeg er 25 år nå, og jeg vet at forskjellene mine gjorde meg til et sterkere menneske. 

Noen ganger føler jeg at jeg overtenker mye mer enn gjennomsnittet, og at jeg alltid må tenke på alle muligheter i enhver situasjon, men dette lille personlighetstrekket tillot meg å ta smarte og godt planlagte avgjørelser. Selvfølgelig kan det noen ganger være ganske utmattende å ha problemer med å skru av hjernen sin, men det finnes måter å håndtere det på – for meg kan det være tegning.

Måten jeg kler meg på kan bli sett på som modig, annerledes og veldig fargerik – og denne forskjellen gir meg mye energi og styrke. Jeg vil beskrive meg selv som litt gal også. Jeg liker å oppleve mange forskjellige ting, å alltid ha en god latter eller noen ganger gjøre ting som kan virke litt barnslige. Men jeg elsker det, og det gjør menneskene rundt meg også (er de litt gale de også?!). Jeg liker det faktum at jeg er, og at jeg blir sett på som annerledes på noen måter.

Så nå har du en liten bit av den kurvede, modige og litt sære kvinnen jeg er stolt av å være - og hvordan jeg klarte å finne meg selv. Så, finn deg selv du også, ikke vend ryggen til motgang, forandringer, utfordringer eller forskjeller fordi disse situasjonene kan få deg til å møte deg selv.